Solidaritet med kvinneundertrykkelse er ikke solidaritet
WORLD HIJAB DAY: Verdens mest kontraproduktive markeringsdag ble feiret i går, ifølge Goffeng. Foto: Istock

WORLD HIJAB DAY: Verdens mest kontraproduktive markeringsdag ble feiret i går, ifølge Goffeng. Foto: Istock

Av Espen Goffeng, Styret i Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM)

I går ble verdens mest kontraproduktive markeringsdag feiret. På World Hijab Day - som markeres hvert år 1. februar - blir kvinner av alle politiske, religiøse og etniske sjatteringer oppfordret til å ikle seg hijab for å vise solidaritet med muslimske kvinner. Denne solidariteten er mildt sagt selektiv.

Følgende sitat er fra Gerd Fleishcer, styreleder i Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF), og en virkelig nestor blant folk som jobber med krisesentre og sosial kontroll: «På mitt kontor har kvinner grått sine modige tårer over å måtte gå med hijab. Utallige unge jenter har fortvilet fortalt meg at hvis de ikke har hijaben på seg til enhver tid, får de juling. Disse våger ikke å stå fram i den offentlige debatten.» Loveleen Rihell Brenna forteller om sine egne erfaringer: «Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben.»

For to uker siden kom en rapport om negativ sosial kontroll fra forskningsstiftelsen Fafo. Her blir det blant annet skrevet at «blant jenter er muslimer langt mer utsatt for foreldrerestriksjoner. Betydningen av religion for muslimske jenter understrekes av at muslimske jenter som bruker hijab, i langt større grad rapporterer om foreldrerestriksjoner enn muslimske jenter som ikke bruker hijab».

I et liberalt samfunn skal alle få velge selv hva de vil ha på seg, så lenge man holder seg innenfor lovens rammer. Men er dette virkelig noe å feire? Hva tenker de egentlig, de jentene som lever i sitatene fra Fleischer og Brenna, eller bortgjemt i Fafo-rapportens sider, når de ser frie, vestlige kvinner i misforstått solidaritet ikle seg det plagget som for dem er et symbol på undertrykking? Det bygger neppe oppunder mot til å ta sitt eget valg.

Om man for noen år siden hevdet at hijab på jenter ned i barneskolealder ville bli et problem i Norge, så ble man sett på som en krisemaksimerer. På det beste. I dag er den virkeligheten en realitet. Den overveldende majoriteten av skoler i Oslo Øst kan i dag melde om tilstedeværelsen av dette. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli bedre av seg selv. Skal dette feires? Vi i LIM synes ikke det.

Vi vet altså at mange jenter og kvinner i Vesten sliter med store konsekvenser når de tar av seg hijaben. Både fra familie og fra eget samfunn. Vi i LIM har også hørt disse vitnesbyrdene mange ganger. I den store verden er det ikke annerledes. I Iran jobber blant annet folkebevegelsen My Stealthy Freedom og mange andre hardt med å skaffe seg frihet nok til å kunne vise frem håret sitt.

Vi ser også markeringer på 1. februar som går i motsatt retning. I Saudi Arabia sitter Raif Badawi fengslet for sin religionskritikk. På World Hijab Day lar hans kone Ensaf Haidar seg avbilde med en plakat påskrevet #NoHijabDay. Dette slagordet kommer med stor styrke ut fra Midtøsten hver 1. februar. For oss i LIM er det mer naturlig å legge vår solidaritet i den retningen.

Vi oppfordrer derfor alle vestlige kvinner til å ignorere World Hijab Day. Og vil samtidig be hijabbrukere i Vesten om å tenke over muligheten for å ta den av seg for en dags skyld, i solidaritet med sine medsøstre som sliter under mye hardere undertrykking enn dem selv.

Først publisert i Nettavisen 02.02.2019

Dana Manouchehri