Kvinne, minoritet og forsker

Jeg holder på med en doktorgrad. Jeg visste ikke hvilket helvete jeg var på vei inn i.

- For mange er doktorgradsarbeidet en ensom reise. En berg- og dalbane av gleder, skuffelser og panikk på en og samme tid, skriver Halima El Abassi.

- For mange er doktorgradsarbeidet en ensom reise. En berg- og dalbane av gleder, skuffelser og panikk på en og samme tid, skriver Halima El Abassi.

Halima El Abassi er doktorgradstipendiat ved Oslo Met.

La meg bare begynne med å si at jeg elsker jobben min. Og jeg er ikke i tvil om at det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Eller sagt på en annen måte; det er en drøm som jeg aldri drømte om å ha.  

Når det er sagt blir jeg veldig frustrert over forskningsbransjen. Du kan ikke mene noe som helst uten å ha vitenskapelig belegg for det. Det er ganske så vanskelig å forholde seg til, da det som har båret meg frem hele livet er min mening, min holdning til ting og min sosiale indignasjon.  

Jeg har jo en mening om vold mot kvinner og jeg skal love deg jeg har en mening om sosial kontroll. Det brenner en flamme i meg for å endre ting, gjøre en forskjell og se den lille forskjellen for kvinnen som har brutt ut av mønsteret og tatt ansvar for sitt eget liv.  

Jeg uttaler meg ofte i mediene om sosial kontroll og æresrelaterte konflikter. Jeg deler gjerne av egne erfaringer, min viten og mine opplevelser. Her er jeg på hjemmebane. Her kan jeg være meg selv. Jeg baserer mine uttalelser og mine meninger på mange års erfaringer fra feltet. Det er bare ikke det jeg egentlig skal gjøre, for nå skal mitt fokus være et annet sted.  

Jeg er ansatt som doktorgradsstipendiat på OsloMet – Metropolitan University. Da jeg ble ansatt som lektor i sosialt arbeid, og skulle til å undervise kommende sosialarbeidere, var jeg fra meg av glede. Jeg ble så glad for at de valgte meg. Meg, som ingen hadde spådd ville nå så langt. Slett ikke så langt at jeg ville ta en utdannelse og i alle fall ikke bli akademiker. Det ble jeg i 2013 etter et liv tur-retur helvete. Men det er ikke den historien jeg vil fortelle her.  

Jeg synes det er en stor utfordring at jeg som kvinne og minoritet skal omgås akademikere, som enten er født inn i miljøet eller som har hatt det veldig tett på seg. Ingen kritikk av dem. Det er heller ikke alle akademikere som har foreldre med akademisk bakgrunn. Men mange vokser opp i et miljø med et mer eller mindre høyt refleksjonsnivå.  

Jeg gikk fra å være ansatt som lektor til å være doktorgradsstipendiat. Det hadde jeg i min villeste fantasi aldri turt å tro på. Meg som forsker. No way. Det sto ikke i kortene og var heller ikke en mulighet. Men det ble en realitet og nå er jeg i gang med en doktorgrad. Jeg visste bare ikke hvilket helvete jeg gikk inn i.  

Jeg hadde alle odds mot meg. Hvordan oppfører man seg? Hva gjør man? Hvordan lærer man seg spillereglene, omgangsformen og etiketten som forsker? Hvordan skal man forholde seg når det er vanskelig å forstå hva foreleseren sier?  Hvordan skal man finne ut hvordan man lager en artikkelbasert doktorgrad i stedet for en monografi? 

Jeg har bevitnet disputaser hvor jeg har følt meg utilstrekkelig og tenkt hva gjør jeg her. Jeg hører ikke hjemme i forskningsverdenen. Jeg har tatt flere phd-kurs og blitt overrasket hver gang at jeg har bestått. Fordi jeg har følt at jeg ikke forsto det som foregikk. 


 

Likevel velger jeg å fortsette. Fordi det er viktig. Fordi jeg gjerne vil bryte rammene. Jeg vil motbevise min egen forståelse og bane vei for andre kvinner, slik at de tør å følge og kjempe for sine drømmer. Jeg sitter ofte med bøkene, pc'en og de vitenskapelige artiklene uten å ane hva jeg har begitt meg ut på. Hvordan skal jeg sette sammen analysen min så den blir vitenskapelig og passer inn i artikkelformen? Her kommer jeg til kort. Jeg har det ikke i ryggraden og føler jeg må kjempe ekstra mye.  

Det har vært perioder hvor jeg har vært i ferd med å gi opp. Hvordan presser man livsnerven, lysten til å hjelpe andre mennesker, ned i den boksen som heter forskning og lærer hvordan man skal te seg. Kanskje det blir enklere om jeg sier det høyt? Noen ganger føler jeg meg som den lille jenta som vokste opp i Hedehusene (dramantby til hovedstadsområdet i Danmark, red. anm.) og nå befinner meg i et stort slott hvor jeg ikke vet hvor jeg skal gå. Tør jeg spørre om veien? Tør jeg si høyt at jeg føler meg utilstrekkelig? 

For mange er doktorgradsarbeidet en ensom reise. En berg- og dalbane av gleder, skuffelser og panikk på en og samme tid. Min avhandling skal hverken være genial eller nyskapende. Den skal kun sette fokus på en mindre nisje innen et stort vitenskapsområde. Jeg har også fått høre at man som doktogradstuderende går og venter på at noen skal avsløre deg, at du ikke er god nok. Det trenger ikke være sånn, men det føles ofte slik for meg.  

Hvordan får man det til når man ikke har vokst opp med akademia, diskusjoner eller vitenskapsteori? Jeg synes det er vanskelig å gå i mine sko, som den første i familien som har fullført videregående og første akademiker i familien. Det er vanskelig å fortelle familien min hva jeg egentlig holder på med. Hvordan sier man egentlig forskning eller vitenskapelig artikkel på arabisk? For meg er det stort, og dem rundt meg forstår ikke hva jeg gjør.  

Jeg har til tider tenkt at at jeg skulle ønske akademia var litt mindre akademisk og litt mer menneskelig. Ikke fordi vi ikke skal overholde vitenskapelige krav eller opprettholde et høyt faglig nivå. Men det jeg kunne ønske meg var at folk ble litt mindre distansert. Vi trenger ikke være så ekstremt kloke hele tiden. Det burde være greit å si høyt at man sliter med å henge med. Det trenger ikke hele tiden handle om man får disputert til tiden.


 

For meg handler det både om prosess og produkt. Jeg har fortsatt ikke publisert min første artikkel og jeg er halvveis gjennom doktorgradløpet mitt. Er det fordi jeg ikke er god nok? Eller handler det om at det er en prosess som tar tid? Vi skal utvikle viten, men samtidig skal vi utvikle oss selv.  

En doktorgrad er en ensom affære. Jeg sitter ofte for meg selv med mange tanker. Jeg vil i mål. Til tross for utfordringene jeg møter på. Jeg sliter av og til med selvtiliten. Jeg kommer aldri til å bli så dyktig som de andre. jeg er jo bare en kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er tanker som dette som er med på å bremse prosessen og forsinke den. Jeg har snakket med andre kvinnelige forskere med minoritetsbakgrunn. De har også fortalt meg hvor vanskelig det er å komme seg inn i forskningsverdenen. 

Det skal også sies at jeg har brukt mye tid. Jeg gleder meg ofte over å ha løst små oppgaver, Og når jeg har lyst til å sette meg ned og gråte så husker jeg hvorfor jeg forsker på sosial kontroll og æresrelaterte konflikter. Jeg gjør det for alle kvinner som trenger at vi blir klokere på området. 

Nettavisen har oversatt innlegget fra dansk. 

Sarah Gaulin