I forbindelse med Kringkastingsrådets behandling av klagene de mottok for programmet «Faten tar valget» ble jeg bedt om å holde en innledning. Kringkastingsrådet mottok 5727 klager. Av disse er 5577 ble kategorisert systematisk. 19 av disse klagene kan anses som hatefulle ytringer. Debatten var intens, spesielt nå det gjaldt NRKs kommentarer til klagene før de hadde blitt behandlet av Kringkastingsrådet.
La meg starte med noe helt grunnleggende: Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam og har en politisk symbolverdi. Men det betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten, og man kan ikke uten videre betrakte hijaben som «islamistenes uniform».
Ordrett oversatt betyr hijab, gardin, å gjemme, dekke til og isolere. Ordet brukes ikke om tildekking av kvinner i koranene eller i hadithene.
Det er mange årsaker til at hijaben skaper hodebry. En av disse årsaken er den manglende forståelsen vi har for symbolikken som ligger i plagget. Det er kanskje ikke så underlig at vi ikke har et levende forhold til dette plaggets religiøse, ideologiske og historiske betydning. Det samme kan man si om mennesker i andre deler av verden som ikke har et levende forhold til enkelte av våre, vestlige og europeiske, symboler og antrekk.
Det er i det hele tatt vanskelig å finne håndfaste religiøse begrunnelser for bruken av dette plagget. Men det finnes argumentasjon for tildekking av kvinner. Dette handler i stor grad om at kvinner ikke skal friste menn. Eller bidra til seksuell distraksjon av menn. Eller som Wall Street Journal journalisten Asma Noami sa det; «Menn er altså så svake at de lar seg friste av noen hårstrå».
Disse faktorene skaper også et grunnlag for å si at de som ikke har kledd seg sømmelig på en måte kan skylde på seg selv dersom de opplever ubehageligheter.
Dersom man ser dette plaget i sammenheng med situasjonen i beduin-stammene på den arabiske halvøy ved islams spede start kan man nok påstå at tildekking av kvinnene var en slags beskyttende faktor. Heldigvis har vi kommet litt lenger enn som så i det 21. århundre. Vi har lover og regler som beskytter kvinnene, og et velfungerende rettssystem som bidrar til at alle kan behandles likt.
Det å påstå at hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hodet. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.
Kanskje ett historisk blikk kan fortelle oss litt mer om hijabens røtter.
Plagget vi omtaler som «hijaben» har blitt brukt i forskjellige former lenge før islam. blant beduin stammene på den arabiske halvøy, i gamle persia, og andre steder i denne regionen.
I 1919 da egyptiske kvinner marsjerte i gatene for å kreve stemmerett på lik linje med menn, kastet de sine «hijaber». For datidens egyptere var hijaben et symbol på den osmanske kulturen. Altså ikke et religiøst plagg, eller antrekk.
Noen tiår senere kunne man se den egyptiske presidenten Naser og de egyptiske parlamentsmedlemmene le seg skakk av brorskapets krav om tildekking av kvinner.
Hijaben fikk en ny oppsving med frigjøringskrigen i Maghrib, som et symbol på motstanden mot vestlig kultur. Dette ble videreført og skjøt virkelig fart etter den iranske revolusjonen, da hijaben aktivt, systematisk og ved tvang ble brukt som et symbol på den islamske republikken.
Den islamske republikken håndhevet påbudet med en voldsom iver og uttrykk som «ya rosari, ya tosari» «enten tildekking av hodet, eller klapps mot hodet» ble en standard uttrykk for banden som håndhevet pålegget. Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot hijaben.
I denne sammenheng ønsker jeg å si at det vi bør ikke glemme at for de iranske islamistenes er ett av «hovedmålene» å spre de islamistiske ideologiene, eller for å bruke deres ord «å spre den islamske revolusjonen». Dermed får også hijaben en sterk politisk og ideologisk verdi for disse.
Hijaben er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, slik mange later til å tro. Det fikk en politisk betydning under frigjøringskrigene og statlig sponser etter den iranske revolusjonen, og popularitet i den senere tid som en identitetsmarkør.
Det plagget skaper også et skille mellom de gudfryktige og de som ikke er gudfryktige, de troende og de ikke-troende, de som er innafor og de som er utafor.
Plagget i seg selv er et tema, men når plagget anvendes av en person som har uttrykt synspunkter som understøtter noen av de problematiske sidene ved dette plagget, så forsterkes plaggets symbolverdi.
At hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hode. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden, hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.
Jeg må også legge til at i Norge brukes plagget også av muslimske kvinner som kan anses for å ha liberale holdninger; og er allierte i kampen mot islamister og ekstremister.
Som jeg nevnte tidligere så skaper denne sterke identitetsmarkøren også en splittelse, eller bedre sagt en rangering bland muslimer. De fromme med hijab, de som er mindre fromme går uten.
Enkelte steder kan de fromme til og med anse seg selv som så rettskafne at de kan finne på å irettesette dem som velger å skille seg ut ved å ikke bruke identitetsmarkøren.
Ikke minst forsterker disse fremstillingene et bilde av muslimer flest som meget konservative og mest opptatt av sin muslimske identitet.
Jeg mener at NRKs analyse sviktet i denne sammenheng, man har ikke innsett hvilke bilde man skaper av den muslimske minoriteten ved å fremme konservative stemmer. Det er altså ikke slik at muslimer flest er konservative, ei heller slik at muslimske kvinner flest går med hijab.
Mahmoud Farahmand