Ytringsfriheten trues

Den 24. januar skrev Anne Birgitta Nilsen, forfatter av boka Hatprat, et innlegg der hun etterlyser en bredere definisjon av «hatefulle ytringer». – Dette rokker ved vårt grunnleggende syn på ytringsfrihet, skriver Espen Goffeng her.


Da jeg begynte å studere i ganske høy alder var «professor» et ord som innga instinktiv ærefrykt hos meg. Sånn er det dessverre ikke lenger, og det er jo litt trist. Selv om jeg fremdeles har veldig mye respekt for de aller, aller fleste som kan bruke den tittelen på seg selv. Her er en av grunnene til at det er blitt slik.

Verdien av ordene forsvinner i inflasjon
Nå vil en professor ved OsloMet utvide hva vi mener med «hatefulle» ytringer. Anne Birgitta Nilsen, skriver følgende:

«Ytringene [som omtales i teksten] er også godt egnet til å skape negative oppfatninger, følelser og holdninger overfor ikke-etnisk norske. En definisjon av hatefulle ytringer bør derfor omfatte mer enn ytringer som fremmer hat, også ytringer som fremmer andre negative følelser, oppfatninger og holdninger overfor en gruppe mennesker, og som oppfordrer til diskriminering. Ytringer som ikke nødvendigvis favnes av straffeloven og som fremmer andre negative følelser enn hat kan, som vi har sett, også ha negative konsekvenser for individer og grupper av mennesker. Det er derfor behov for en definisjon med et bredere utgangspunkt enn det regjeringens strategiplan mot hatefulle ytringer så langt har lagt opp til.»

Det er vanskelig å se hvordan man kan skrive dette om man virkelig har tatt inn over seg de mest grunnleggende tekstene som underbygger vårt syn på ytringsfrihet. Gamle John Stuart må spinne der nede. Det hjelper lite at teksten fra professoren inneholder noen særdeles møkkete eksempler fra Lysglimt (og en halvsannhet om Amundsens problematiske uttalelse) som hun på en måte kan gjemme seg bak. Å legge de siterte paragrafene inn i forståelsen av «hatefulle» ytringer er allikevel ikke bra, ettersom det knapt finnes en eneste uttalelse om et eneste politisk/kulturelt/religiøst tema som ikke kan passe inn der for noen. Og verdien av ordet «hat» har jo nesten allerede forsvunnet i inflasjon.

Problem i den offentlige samtalen
For litt siden ble definisjonen av rasisme i Store Norske utvidet. Plutselig er det mange flere som er veldig nære å være rasister her i landet, og mange flere uttalelser som passer inn i det begrepet. Til og med noen uttalelser om samfunn som er uunngåelige om man har lest noen få sider i en historiebok eller tatt en titt på verdenskartet, er nå veldig nært å passe inn i begrepet kulturrastistisk. Slik utvanner man både språk og ytringsfrihet. Legg disse to utvidelsene – den ene gjennomført og den andre foreslått – oppå hverandre, pluss på et ganske ullent og tåkete eksisterende lovverk i § 185, og vi har et stort problem med den offentlige samtalen om noen av våre viktigste temaer. Og de er jo vanskelige nok fra før.

Ytringsfriheten ekstra viktig nå
Som sagt tidligere av så mange – ta Oxfords Timothy Garton Ash og Paul Collier som to av dem: En bred ytringsfrihet som lever under et høyt tak har aldri vært viktigere for Europa enn nettopp nå. Å søke å innskrenke den akkurat nå er å helle bensin på bålet på helt feil tidspunkt. Og at slike forsøk skal komme fra en professor og språkforsker ved et universitet – en institusjon som er død uten en bred ytringsfrihet, og som er laget for å utfordre med nettopp den friheten – er ganske sært. Det var noen av dem involvert i utvidelsen i SNL også, og det står dem ikke til ære.

Det er venstresiden som skal ha det meste av æren for den ytringsfriheten vi har. Det er en av flere grunner til at jeg alltid har stemt den veien. Nå er det den siden som angriper den hardest. Det er trist å se på, og gjør det bare vanskeligere å stemme på den igjen.

Bra valg av illustrasjonsbilde, forresten! Selv om jeg er litt usikker på om det var helt meningen. Skylder forøvrig å opplyse om at mye av denne antagonismen kommer av misunnelse fordi jeg aldri blir professor selv. 

Espen Goffeng, Styret i Lim (Likestilling, integrering, mangfold)
Først publisert i Utrop 06.02.2019

Dana Manouchehri