Portrettintervju: Groruddalens Robin Hood

Groruddalens Robin Hood

Folk har tillit til Jan Bøhler.


Jan Bøhler vil leve opp til det positive bildet folk har av ham. – Jeg blir inspirert hvis de merker at jeg vil det beste og at jeg er glad i dem, sier Groruddalens ikon.  Foto: Rune Hammerstad

Jan Bøhler vil leve opp til det positive bildet folk har av ham. – Jeg blir inspirert hvis de merker at jeg vil det beste og at jeg er glad i dem, sier Groruddalens ikon.
Foto: Rune Hammerstad

Jan Bøhler føler seg ung. Han er Arbeiderpartiets signaturmann. Han har en signatursveis og signaturansiktet til en friluftsmann. I løpet av vår samtale på Furuset Senter hilser han på mange som går forbi. Noen vil bare hilse, andre vil prate.

Samhørighet

– Hele livet mitt har handlet om Groruddalen. Vi flyttet fra en ettroms i indre by og ble en del av den store utflyttinga til drabantbyer, et stort sosialt løft fra fattigdom og trangboddhet til et nytt liv her.

Jan Bøhler flyttet til Kalbakken som baby i 1955 og her ble sjela hans skapt. Ett ord beskriver barndommen: Fellesskap.

– Vi kriget med pil og bue. Vi lekte Robin Hood og hvis vi hadde noen fiender kom de fra nabo-drabantbyen Veitvet. Mødrene våre var trygge på oss, selv om vi var over alt. De behøvde ikke å være redde for narkotikahandel eller vold.

Det var samhørighet og trygghet. En norsk sosialdemokratisk utopi. Jan ønsker det samme for beboerne i Groruddalen også i dag.

Historien gjentar seg

– Det har gitt meg mye og jeg vil gjerne sørge for at andre kan også få det gode livet som vi kan ha her. Denne samhørigheten har jeg prøvd å kjempe for at vi skal stå for, også når det kommer nye innflyttere.

Mange er ressurssvake, har lav inntekt og kan slite med ulike sosiale problemer. Akkurat som den norske arbeiderklassen på 60-tallet. Da flyttet de fattige til blokkområder i Groruddalen fra Østlandet, Nordland, Oppland og Hedmark. I dag kommer de fra Somalia, Afghanistan og Etiopia.

– Innvandrere flyttet hit av samme grunn som foreldrene våre den gang. De skal derfor ha samme anerkjennelse.

Mange av dem har to, tre deltidsjobber for å få endene til å møtes. Jan ser dem når han tar siste banen hjem.

– De vasker T-banestasjonene, de er vakter. Vi prater. Jeg er veldig glad i å ha nært forhold til dem.

Nabokjerringa

For Jan Bøhler handler det om å bry seg. Som Gro Harlem Brundtland snakket om, nabokjerringa. Det å bry seg er en måte å være glad i mennesker på, sier han.

Han har alltid hatt et godt hjerte for ungdommer som sliter. Som fritidsklubbleder på Trosterud på 80-tallet, så han hvilken forskjell det gjorde for dem å bli sett. Og i dag husker de han godt, en farsfigur og en voksen som brød seg.

– Som voksne kommer de bort og sier, «Det kunne gått gærnt med oss, men det har gått bra og det betydde mye at du brydde deg sånn».

Bingo

Jan meldte seg inn i Arbeiderpartiet rundt 1984 og var et vanlig medlem helt til 1991, da noen rekrutterte den engasjerte fritidsklubblederen til valgkampsarbeid. Det var «bingo» for partiet.

Men han ble ingen vanlig politiker. Som barn lekte han Robin Hood. Også i dag er han Robin Hood, men nå i rollen som politiker og Groruddalsfolkets stemme.

– Det er sjela mi. Det går på tvers av hobby, fritid og jobb på Stortinget. På hverdager er jeg sjeldent hjemme før ti tida. Jeg brenner for å få fellesskapet i drabantbyene i øst til å fungere.

Hvordan kan vi få flere politikere som han? Jan Bøhler ler.

– De andre politikerne må være sånn de er, det viktigste er at de er seg selv. Det er det jeg prøver å være, selv om jeg sikkert gjør feil og ting jeg angrer på, jeg også.

Savner det gamle partiet

Bøhlers politiske stil gjør ham unik. Som stortingspolitiker kunne han ha fylt hverdagen med konferanser, middager og reiser.

– Jeg må innrømme at jeg ofte prioriterer ned sånne invitasjoner, sier han.

Han vil heller være ombud for befolkningen og ha direkte kontakt med folk. Arbeiderpartiet bygget tidligere på tillitsvalgte fra fagbevegelsen som var i nær kontakt med grunnplanet, forteller han.

– Nå er det ikke sånn lenger. Jeg savner mer satsing på ildsjelene rundt i nærmiljøene.

Oslo er fantastisk

Det er nærmiljøene i Groruddalen han har gjort til sitt kontor. Tilbringer han dagen på Furuset, småprater han kanskje med hundre personer. Til og med ferien vil han helst ha i byen. Familien er glad i Syden, men for han er det for varmt der. Han får ikke bruke kroppen like aktivt. Derfor valgte han de siste to somrene å ha en aktiv Oslo-ferie.

– Min ideelle ferie er mye tid til å kose meg rundt i Groruddalen. Det er så mye å gjøre her og i Oslo. Jeg er med i en roklubb og kan ro med sculler ute på fjorden om sommeren. Jeg gjorde det ganske mye i sommer. Oslo er fantastisk, vettu. Det er ikke noe sted i verden hvor det er så mye å oppleve.

Trening som en link

For to år siden flyttet han og samboeren til blokkene på Ellingsrud.

– Jeg lengtet så veldig etter å se ut i Østmarka på morgenen og kunne lett løpe rett ut på stiene før jeg drar til Stortinget. Jeg ønsker å bo i blokk, ønsker å bo i Groruddalen. Jeg ønsket meg litt nærmere skogen, så for meg er Ellingsrud ideelt.

Jan driver med egenvektstrening. Ved siden av musikken, er trening hans link med ungdommen i dag. Han og guttene tester hverandre på parkour-anlegget på Furuset eller Ammerud.

– Jeg slår dem ikke på mykhetsøvelser, når de tar saltoer og sånt. Men når det gjelder seighet og antall pullups, hevder jeg meg godt. Der har de respekt for meg.

En ekte politiker 

Jan føler seg sterk, men ikke så sterk at han har planer om å lede sitt parti, selv om han nå og da får høre at han burde.

– Når folk sier, «Du er ekte. Du vet hvor du kommer fra og du snakker klart». Da må jeg hele tiden tenke, «Er jeg ekte og ærlig nå?». Det er noe å leve opp til.

Han er oppdratt til ikke å være høy på pæra. Det var grunnleggende for alle i Groruddalen, litt sunn jantelov, sier han. Det er ingen fare for at han skal bli stormannsgal.

Litt i samme båt

Som mange viktige figurer i den norske offentligheten, var Jan Bøhler også medlem av Sosialistisk ungdomsforbund på slutten av 60-tallet. SUF var bygd på motstand mot Vietnamkrigen. I dag bruker han erfaringen til å etablere et felles grunnlag med muslimske innvandrere.

– Det var veldig naturlig at vi gjorde opprør mot Vietnamkrigen. Når jeg i dag snakker med muslimer her i Groruddalen, skjønner jeg godt at de blir provoserte av droneangrep som rammer uskyldige, fordi jeg også demonstrerte mot amerikanernes krigføring mot sivile. Da får jeg en slags link med dem og diskusjonen blir annerledes enn om jeg ikke skjønte noen ting av hva de blir sinna for. Da er vi litt i samme båt og det blir lettere å argumentere mot terrorisme som svar på krigspolitikk.

Fundamentalistiske former for islam, som salafisme, bekymrer Jan.

– Jeg har følt at dette miljøet er økende i Oslo. Det er jo helt umulig å fungere sammen i et fritt og likestilt samfunn med sånne fundamentalistiske regler.

Og mange muslimer er enige med ham.

Nytt håp

Han er optimistisk fordi han ser mye talent og skaperkraft blant unge i Groruddalen. Han trekker frem den tidligere barneraneren Nahom Daniel som er blitt et forbilde for mange, en han er veldig stolt av.

Eirik Kjønø, som er fotballtrener i Grorud Idrettslag er også hans forbilde. Kjønø er 27 år, Daniel er 20.

– Et forbilde for meg er noen som gjør ting på en uegennyttig måte. Kanskje det er rart å si at jeg har forbilder som er mye yngre enn meg. Men disse to ser jeg mye i som jeg kan lære av.

Han nevner også to fra Groruddalstinget, hvor han selv er leder: Anne Karima Nordengen og Laial Janet Ayoub. Jentene i Groruddalen er veldig flinke, mener Jan.

Ingen planer om pensjon

Vi spør hvem som skal overta etter han. Men Jan har ingen planer om å pensjonere seg, overhodet ikke. – Jeg føler meg sprekere enn noensinne og mer energisk.

Han har tenkt å fortsette med engasjementet for unge som faller utenfor. Han er overbevist om at en trussel mot deres framtid også er en trussel mot Oslos framtid. Derfor bruker han mer og mer tid på det han vet virker best, å vise at han bryr seg.

En eldre mann stopper oss på veien til Furuset T-banestasjon. Han og Jan havner i en diskusjon om hvem som har bodd lengst i dalen. Mannen mangler mange tenner, Jan Bøhler svarer med sitt Hollywood-smil.

Dette smilet gir noe som ingen annen politiker kan gi: håp. Så lenge noen bryr seg, kan alle håpe på en bedre fremtid for Groruddalen.

JAN BØHLER:

  • 67 år gammel. Bursdag 1. mars.

  • Samboer, to barn og to barnebarn.

  • Bor på Ellingsrud i Groruddalen.

  • Stortingsrepresentant og medlem av justiskomiteen. Eneste på Stortinget fra Groruddalen. 

  • Leder for Groruddalstinget og Grorud Idrettslag.

Først publisert i Utrop 06.03.2019 16:41
Av Natasza Bogacz 

Dana Manouchehri