Bilbranner må tas på største alvor
I november brant flere biler på Rommen i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

I november brant flere biler på Rommen i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Min bekymring er at fordi bilbrannene ikke har ført til personskader og fordi vi ikke har så mange som i Sverige, blir de ikke tatt nok på alvor, skriver Jan Bøhler.

Natt til torsdag ble det igjen meldt om bilbrann i Oslo. To personer ble sett løpende med en bensinkanne fra garasjen på Holmlia hvor fire biler brant. Nettavisen og et par andre medier meldte om det, men deretter har det vært stille om saken. Det samme har skjedd etter andre alvorlige bilbranner de siste par årene, som den i et garasjeanlegg på Bjørndal i juli i fjor, da 10-15 biler ble skadet. Min bekymring er at fordi bilbrannene ikke har ført til personskader og fordi vi ikke har så mange som i Sverige, blir de ikke tatt nok på alvor.

Etter flere bilbranner i Groruddalen og andre steder tok jeg derfor opp med justisministeren i Stortinget før jul at det ikke er kjent at noen er fengslet og dømt for bilbrannene, trass i etterforskningsløftet i politiet. Jeg spurte om statsråden hadde oversikt over antall bilbranner i Oslo og i landet i 2017 og 2018, og om han hadde noen vurdering av hva som må gjøres for å oppklare dem. Svaret inneholdt dessverre ikke noen konkrete fakta og de samme vanlige henvisningene til bevilgninger i statsbudsjettet og til at regjeringen ikke vil detaljstyre politiet. 

Jeg mener derimot at det er vår oppgave som folkevalgte ombud å ta tak i problemer som er viktige for utviklingen i byene våre. Bilbranner kan ha forskjellige årsaker. Noen kan dreie seg om rent hærverk, noen kan ha biltekniske årsaker, og noen kan være målrettede aksjoner fra kriminelle miljøer som ledd i trusler, hevn, utpressing, mm. Det er viktig for oss å få fakta og konkret kunnskap som bare grundig etterforskning kan bringe fram, så vi verken overdriver problemet eller bagatelliserer og tar det for lite på alvor. 

Det vil også ha stor preventiv betydning at noen av bilbrannene blir oppklart, og at noen blir tatt og dømt for det. For dersom de som holder på med dette erfarer at ingen eller ytterst få blir tatt, vil det øke faren for at vi får mer av det. Motsatt vil oppklaring av saker virke forebyggende og som en advarsel til aktørene.

Ett trekk ved bilbrannene de siste par årene som gir ekstra grunn til å ta dem på alvor, er at mange av dem har skjedd i områder hvor ungdomskriminelle grupper og gjengmiljøer opererer. Det gjelder både i Groruddalen, Oslo Sør og Indre by Øst, og det betyr at muligheten for at det er snakk om målrettede aksjoner fra disse miljøene ikke må undervurderes. Men selv om målet kan være en bestemt bil som tennes på, sprer brannen seg fort til andre biler og rundt i garasjeanlegget. Dermed må beboere evakueres som på Bjørndal i fjor, og det kan spre seg frykt og utrygghet. 

Andre steder i Europa som i drabantbyer i Stockholm og Paris har bilbranner blitt et faretruende uttrykk for at kriminelle gjenger kan herje nærmest fritt i noen områder, mens politiet og samfunnet står maktesløse. Sånn har vi det langt ifra i Oslo, og sånn skal vi aldri få det. Da må hvert tilfelle av bilbranner tas på største alvor og vies nødvendig oppmerksomhet. 

Vi har heldigvis politi som er meget dyktige og som har gode resultater for oppklaring av saker som prioriteres. Det store etterforskningsløftet, som er en del av Politireformen, skulle innebære økt kvalitet og tettere samarbeid f.eks. mellom de som driver med brannetterforskning og andre politispesialister som kjenner gjengmiljøene. Tanken er god, men den fungerer ikke når politiet sier de mangler ressurser til etterforskning, slik at altfor få saker kan prioriteres. Tidligere når de var i opposisjon, har FrP snakket seg varme om bilbranner og fare for ghetto-utvikling. Men vi har hørt lite om det siden de fikk ansvar for å styre justisdepartementet og politiet. Jeg håper de nå vil ta hånd i hanske og få fram fakta og oppklaringsprosent på bilbranner i Oslo og andre byer, og sørge for at det fins ressurser og vilje til å prioritere etterforskningen av dem.

Av Jan Bøhler

Først publisert 25.03.19 11:53 i Nettavisen

Dana Manouchehri