Terroristen på New Zeeland troller for å få det til å se ut som det er mange med hans meninger der ute. Og dette virker. Også i Norge. Kanskje folk som har som fulltids jobb å fortelle befolkningen at Norge er gjennomsyret av fiendtlig og farlig rasisme, skal trappe ned retorikken litt? Spør kronikkforfatteren, retorisk.
FOTO: MARK MITCHELL / MARK MITCHELL
Om ytterfløyene skal vokse, så må den brede midten av meninger skvises. Voksne folk må slutte å gå rundt og lyve til hverandre i offentligheten.
Rett før terroristen Brenton Tarrant gikk inn i moskeen i New Zealand for å drepe, ba han folk om å «følge PewDiePie» på YouTube. PewDiePie er en av verdens mest fulgte YouTube-stjerner. Videoene hans har over 20 milliarder avspillinger, og over 90 millioner mennesker har valgt å følge YouTube-kanalen hans.
Tarrant visste hva han gjorde. PewDiePie har tidligere blitt kalt rasist og nazist. Han er et yndlingsmål for folk som liker å holde på sånn. At anklagene igjen og igjen viser seg å være grunnløse bremser dem ikke.
Så hva vil Tarrant med dette? Han vil ikke mistenkeliggjøre selv. Han vil at andre skal mistenkeliggjøre for ham. Han troller. Han vil at medier og politiske aktivister skal angripe PewDiePie (og folk som spiller Fortnite) og – som en konsekvens – mistenkeliggjøre de over 90 millioner som har registrert seg som følgere på hans kanal.
Fremmedgjøring i en fei
Han vil at helt vanlige folk skal angripes og skjelles ut retorisk. Han vil at midten skal tømmes. Det er slik polene vokser. Og det vet folk som Tarrant. Det rare er at min ganske nettvante 18-åring her hjemme så dette retoriske trikset med en gang, samtidig som det virker å ha blåst forbi mange etablerte og respekterte redaksjoner.
Og dette virker. Det diskuteres i nyhetsspalter hva YouTube-fjollebukken PewDiePie og massemorderske terrorister som Tarrant har til felles. Og dermed også til en viss grad hans 90 millioner følgere. Det er mye politisk fremmedgjøring i en fei, det.
Om polene skal vokse, så må nemlig den brede midten skvises. Da må anklagende retorikk brukes som en håndbak som presser ned midten på en Napoleonskake, slik at kremen tyter ut til begge sider. Og det gjør man best ved å få midten til å holde truten sin, og først uttrykke seg med stemmeseddel.
Dette må man da se om man følger med på europeisk politikk?
Vi må ta en kollektiv valium, og ikke bite på trollagnet med begge tennene.
En ekstremist i oss alle
Et annet godt eksempel er den amerikanske kjendisen og filosofen Sam Harris. Harris driver en podkast som flere ganger er prisbelønnet for sin vitenskapsformidling. Hvor han har lange, joviale samtaler med noen av verdens beste forskere og samfunnsvitere.
Nå sirkulerer det lister på nettet med hans navn på. Sammen med andre folk som bør bli «silenced». New York Times har trykket en tekst som mener at han står bak noe av tankegodset som førte til terroren i New Zealand.
Redaktører og skribenter er på sitatjakt for Twitterbruk for å vise hva for et heslig menneske han er.
Harris er langt fra alene om å få denne behandlingen nå. Blant annet fikk nettopp grunnleggeren av Atheist Republic, Armin Navabi, trukket tilbake invitasjonen fra et canadisk universitet. Navabi er nemlig eks-muslim. Og bestselgeren til psykologen Jordan Peterson plukkes nå ned fra bokhyllene i New Zealand.
Norge da?
Erna Solberg kom med følgende uttalelse for noen dager siden: «Jeg aksepterer ikke at muslimer kalles terrorister, at vanlige folk som vil ha en strengere innvandringspolitikk blir kalt rasister eller at homofile, skeive og lesbiske henges ut. Hold opp.»
Ifølge MDG-politiker Eivind Trædal viser dette forsøket på å roe gemyttene at deler av «den perverse logikken» fra ytre høyre nå har funnet veien inn til Statsministerens kontor.
Martine Aurdal i Dagbladet viser sympati for Solberg, men konkluderer også med at hun har «adoptert høyrepopulistenes begrepsbruk» fordi hun ikke ordla seg helt som Aurdal ville at hun skulle.
Pia Marie Roll, bak teateroppsetningen «Ways of seeing» som inneholder bilder av blant annet justisminister Waras hus, toppet dette på NRK Debatten. Hun uttalte at om man skal ha makt i Norge i dag, så man enten være rasist eller akseptere rasistisk retorikk. Igjen fungerer rett og slett ikke siktet.
Godkjente og ikke godkjente meninger
Det er også vanskelig å ikke legge merke til at alle «godkjente» reaksjoner etter terror ser ut til å være snudd 180 grader.
Vi skal ellers aldri bli sinte. Nå skal vi bli sinte. Vi skal ikke organisere oss eller gruppeinndele. Men det skal vi nå. Ingen samfunnsendringer bør gjøres etter terror. Bortsett fra nå. Ideologi spiller vanligvis liten rolle i terror. Nå utgjør den alt.
Personlige bakgrunnshistorier om oppvekst og miljøpåvirkning brukes ofte ellers som forklaringsmodeller. Slikt er nå å unnskylde terrorisme.
Først og fremst: faren for å bli drept av terror blir alltid forsøkt tonet ned. Nå blåses den i stedet opp. Dette blir umulig å forholde seg til. Og det gjør utvilsomt mange reddere enn nødvendig, som en del tekster viser.
«Å vokse opp som muslim er å bli verdensmester i å takle dehumanisering», skrives det i Aftenposten Si;D. I det norske samfunnet har vi «gjennomgripende rasefordommer» skriver lederen av tankesmien Re-define i et anfall av manglende perspektiv.
Foreldre har skrevet at terrorismen har gjort deres muslimske barn redde for å gå ut her i Norge. Og det er jo forferdelig trist. Spesielt sett at Europa er det tryggeste kontinentet i verden å være ikke bare muslim, men menneske av alle slag.
Nå må folk som mener at de kan bestemme hvordan vi skal reagere nesten bestemme seg for hvordan de vil bestemme at vi skal reagere.
Kanskje folk som har som fulltids jobb å fortelle befolkningen at Norge er gjennomsyret av fiendtlig og farlig rasisme, skal trappe ned retorikken litt? Er det et godt integreringstiltak?
Kanskje til og med fra tid til annen henvise til World Values Survey, som viser at Norge er et av de minst rasistiske landene som finnes, der det ligger lengst nord på verdens minst rasistiske kontinent?
Den faktiske tilstanden
Men først og fremst skal man stille inn siktet nøyaktig. Om man slurver med hvem man skyter sine retoriske piler etter, så bommer man. Da treffer man midten. Den breie låvedøra.
Alle PewDiePies 90 millioner følgere. Alle hvite unge menn som spiller Fortnite. Alle de Solberg snakker om i sin uttalelse. Solberg selv, for den saks skyld. Dette er ikke noe poeng. Det er nok å sikte helt ytterst på kanten. Det er bedre å faktisk høre på Solberg i dette tilfellet.
Og man får fort den situasjonen som beskrives i samtalen mellom podkastvert Navid Modiri og de to svenske politifolkene Mustafa Panshiri og Hanif Azizi. De to politimennene er aktive for å bedre integrasjonen i Sverige. Azizi forteller i podkasten at han nettopp har holdt et foredrag.
Etter foredraget kommer folk stille opp til ham og hvisker at de er enige med ham i hans problembeskrivelse av det svenske samfunnet, men at de ikke tør å si det offentlig. Dette er noe Azizi opplever hele tiden.
Vi har altså en situasjon der mange voksne mennesker går rundt og lyver til hverandre i offentligheten. Det er dette som er de faktiske svenske tilstandene.
Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.