Dyster innvandrer-statistikk

Flyktninger, hovedsaklig fra Syria, på togstasjon i danske Padborg i 2015. Illustrasjonsfoto: Claus Fisker/AFP 

Tenk at du bor i et samfunn hvor de nyankomne og deres barn er to til tre ganger så ofte involvert i kriminelle handlinger enn andre. I norsk sammenheng har vi ikke denne type statistikk tilgjengelig, men i Danmark ble det utgitt en slik rapport for kun noen uker siden.  

Danmarks Statistikk, den danske versjonen av SSB, utga i november 2017 en publikasjon om innvandrere og deres etterkommere i Danmark. Selv om tallene kan være urovekkende, er de ikke så veldig overraskende.  Lavere deltakelse i arbeidslivet og en høyere andel som mottar sosiale stønader. Dette er oppsiktsvekkende nok, men det som er mest skremmende er kriminalstatistikken. 

Tallene, som må være svært uhyggelig lesning for danske beslutningstakere, etterlater liten tvil om situasjonen og tilstanden blant innvandrere og deres etterkommere.  Av ikke-vestlige innvandrere født i 1987 hadde 42 prosent blitt dømt for overtredelse av den danske straffeloven innen de hadde fylt 28 år. For etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere er tallet 37 prosent. For menn med «dansk opprinnelse» ligger samme tallet på 17 prosent. Altså mellom 20 og 25 prosentpoeng lavere.   

Når man ser på etterkommere av ikke-vestlige innvandrere født i 1997 er tallet noe mer dystert.  Selv om antallet straffedømte for dette kullet er lavere, er det faktisk etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere i Danmark «mer kriminelle» enn innvandrere fra samme årskull.  

Generelt ligger etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere skyhøyt over etniske danske. For 1987-kullet er tallet tre ganger så høyt, for dem som er født 10 år senere er det tallet noe mer «hyggelig» og kun dobbelt så høyt.  

Antallet voldsdømte i innvandrerbefolkningen ligger godt over snittet og skyhøyt over etniske dansker, ca 3-4 ganger så høyere.   

Det som er like interessant og beskrivende for hvordan våre skandinaviske naboer ser på verden er hvordan svenske politikere velger å tilnærme seg denne typen statistikk. Det ser ut som den svenske regjeringen vil gå inn for å forby slik statistikk, fordi den på sett og vis stigmatiserer innvandrere. Det vil være som å kjøre bil i høy hastighet med bind for øynene. Ettersom du ikke ser problemene, går det nok sikkert bra. 

 

Det finnes aspekter med innvandring som er utfordrende. Noen innvandrere og deres etterkommere sliter med å fullt og helt slutte seg til samfunnet. det er mange årsaker til dette. Ikke minst er tillit til statsapparatet et viktig tema her.  

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama beskriver Danmark som det beste eksempel på et liberalt demokrati, med gode verdier, stor tillit og lik fordeling. Han kaller det «å bli Danmark» eller «becoming Denmark» Det er da kanskje ikke så overraskende at mennesker som kommer fra de deler av verden hvor tilliten er lav og man i stor grad må løse sine egne problemer, sliter med å tilpasse seg. Dette er ikke et forsøk på å «sosionomisere» de kriminelles handlinger.       

Norge og Danmark er sammenlignbare, selv om vi ikke er like. Men de samme tendensene ser vi i enkelte deler av Oslo og andre større byer. Dette er altså ikke problemer som finner sted i en del av Europa som er fullstendig usammenlignbare med Norge. Ei heller er innvandrermassen så forskjellig.  

Løsningen, uansett hvor lite vi måtte like det, må være en restriktiv innvandringspolitikk i kombinasjon med insentiver som fremmer en høyere grad av tilpasning. For er det noe som koster samfunnet massivt, så er det kriminalitet. Dette er en kostnad som ikke kun kan måles i kroner og øre, men også tilliten blant individene og ikke minst tillit til staten påvirkes i betydelig grad. Dette resulterer i menneskelige tragedier som vil påvirke individer resten av livet. 

Mahmoud Farahmand

Dana Manouchehri