Ways of seeing – eller ikke?

Ingalill Sandal:

Regissøren er opptatt av å heve seg selv som en vokter av det gode, og dømme alle som ikke er enige med henne som rasister, islamofober og quislinger.

Foto fra teaterstykket «Ways of seeing» Leif Gabrielsen/Black Box teater

Foto fra teaterstykket «Ways of seeing» Leif Gabrielsen/Black Box teater

Først publisert 09.12.18 15:28 i Nettavisen
Sist oppdatert 09.12.18 15:28 i Nettavisen

Ingalill Sandal er PR-rådgiver og styremedlem i LIM - likestilling, integrering, mangfold.

Regissør Pia Maria Roll slenger rundt seg med de mest stigmatiserende og dømmende begrepene i vår tid; islamofob og rasist i forbindelse med teaterstykket «Ways of seeing» på Black Box teateret der hun viser boligen til de hun mener er kakerlakkene i det norske samfunnet. Hun bidrar til hat mot mennesker hun selv er uenige med på et moralistisk og innsnevret grunnlag. Hun setter frivillig andres liv i fare. 

Som regissør burde hun ha bedre språkforståelse. «Rasisme» er når man diskriminerer mennesker basert kun på hudfarge. Som apartheidregimet i Sør-Afrika. Religions- og kulturkritikk har ingenting med rasisme å gjøre. Men det blir kanskje for vanskelig å forstå.

For henne er alle rasister også islamofober. Her må jeg sitere Charb a la Stéphane Charbonnier, redaktør av Charlie Hebdo; «Begrepet «islamofobi» kunne aldri ha oppnådd en så slående popularitet uten den – for det meste fordummende – medvirkning fra media. Hvorfor var de så ivrige etter å styrke begrepet Islamofobi? Først av ren latskap, deretter for nyhetens interesse, men sist av kommersielle årsaker. Deres medvirkning til å popularisere begrepet islamofobi har aldri vært motivert av å motkjempe rasisme. Tvert i mot.»

Dette skriver Charb i boken «Open Letter – on blasphemy, islamophobia, and the True Enemies of Free Expression» - ferdig skrevet to dager før han ble myrdet av islamister 7. januar 2015, og utgitt etter hans død. 

Han beskriver hvordan venstresiden av fransk politikk, antirasister, imamer og media villig mistolket Charlie Hebdos Muhammed-karikatur, som fikk den følge at 12 av redaksjonens medlemmer brutalt ble myrdet av islamister. Karikaturen med Mohammed med granater i turbanen fortalte; «Dette er hva terrorister har gjort med Islam. Dette er hvordan terrorister som sier de følger profeten ser ham i sitt bilde.» Pressen valgte heller å tolke tegningen som at Charlie Hebdo dømte alle muslimer til å være terrorister, og var sånn sett en av årsakene til massakren på 12 av sine egne journalistiske kolleger. Charlie Hebdo hadde i alle forutgående år drevet med religionskritikk, uten at noen hadde brydd seg. 

Charb fortsetter; «Hvem er disse islamofobene? De er de samme som påstår at muslimer er dumme nok til å bli krenket av en dum tegning….. Islamofobi er et marked, ikke bare for de som gjør en karriere ut av å fordømme det, men også for pressen som promotorer det.» 

«……Muslimer blir sett først som muslimer, før de blir ansett som individer og borgere. Men av en eller annen grunn er ikke det ansett som islamofobi.» Dette sier redaktøren av Charlie Hebdo, selv tilhørende venstresiden av fransk politikk, en stor forsvarer av ytringsfrihet, religions- og kulturkritikk. 

Charb sier; «Hvis vi foreslår at det er ok å gjøre narr av alt unntatt noen aspekter ved islam fordi muslimer er mye mer sensitive enn alle andre i befolkningen, er ikke det diskriminering?» 

For å avslutte Charb – må jeg også sitere Terje Tvedt som konkluderer mye bedre enn det jeg gjør; «Godhetstyranni kritiserer ikke den gode handling, men er et begrep som beskriver en måte å diskutere verden på som reduserer komplekse samfunnsmessige spørsmål til enkle moralske valg mellom det «gode», som man selv som regel representerer og det «onde» som de andre som regel representerer. Det er en forringelse av en rasjonell diskusjon om samfunnsmessige fenomener.» 

Pia Maria Roll bor i hipsterstrøket mellom Sagene og Løkka. Hun er helt etter oppskriften på hva man mener, hvordan man kler seg og hva man leser i et homogent nabolag. Jeg kjenner mennesker som bor i nærheten, med muslimsk bakgrunn, men de er ex-muslimer og/eller aktive religions- og kulturkritikere, og blir av Roll dømt som islamofober. Grunnen til at det trekkes frem hvor hun bor, er fordi hun viser bilder av husene til de hun dømmer som rasister i sitt teaterstykke. Jeg vil gå så langt å si at Roll er en fare for demokratiet, fordi et demokrati er avhengig av dialog og tillit for å fungere. Roll stigmatiserer andre, bidrar til ytterligere polarisering og er ikke interessert i dialog. Hun har gått over i det prestene gjorde før: Ikke lytte på andres bekymringer, men dømme basert på den troen at man selv representerer sannheten.

Det hun ikke vet er at jeg, som er skuffet over at hun som en moderne kvinne kan stemple sine medmennesker som islamofober og rasister, egentlig har mer til felles med henne enn det som skiller oss. Vi er begge opptatt av Palestinasaken, av kurdernes kamp, av kvinners frihet, homofiles rettigheter, dyrevern og andre moderne verdier. 

Men hun bruker sin energi på å henge ut profilerte politikere, og driver med konspirasjonsteorier om hemmelige nettverk av nazister og rasister, mens jeg er opptatt av å kjempe mot negativ sosial kontroll i patriarkalske æreskulturer gjennom frivillig arbeid. Noe som rammer svært mange i vårt lille Norge. Regissøren er opptatt av å heve seg selv som en vokter av det gode, og dømme alle som ikke er enige med henne som rasister, islamofober og quislinger. 

Det hun ikke forstår er at hun selv viser lite respekt for de hun tror hun beskytter ved å se på dem som så svake at de ikke tåler kritikk. Det er den egentlige betydningen av å være en «islamofob». Fobi mot å kritisere religion, og aller mest Islam. Altså er hun en islamofob. 

Dana Manouchehri